Den Russiske Føderasjons Ambassade i Norge
(+47) 22 55 32 78
(+47) 22 44 06 08
/
22 августа

Om krenkelse av rettighetene til befolkningen i Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk som en følge av Kievs innføring av en sosial-økonomisk blokade

Den indre konflikten i Sør-Øst-Ukraina ble fremprovosert av handlingene til nasjonalistiske krefter og faktisk ikke-legitime myndigheter som en følge av statskuppet i 2014. Et av de første skrittene var beslutningen om å avskaffe Ukrainas lov Nr. 5029-VI ”Om grunnlaget for den statlige språkpolitikken”, som erklærer at et språk kan ha regional status i de områdene der minst 10 prosent av befolkningen betrakter det som sitt morsmål.

I 2012 vedtok oblast- og bystyrene i Odessa, bystyrene i Kharkov, Kherson, Nikolaev, Zaparozje, Sevastopol, Dnepropetrovsk, Lugansk og Krasnyj Lutsj (Lugansk oblast) og oblaststyrene i Zaporozje, Donetsk, Kherson, Nikolaev og Dnepropetrovsk å gi russisk språk regional status.

Innbyggerne i Donbass ble tvunget til å forsvare sine rettigheter, som er garantert av Ukrainas Konstitusjon, heriblant språklige rettigheter. Som svar erklærte det offisielle Kiev dem for ”terrorister” og igangsatte en anti-terroroperasjon (april 2014).

I de senere årene har nasjonalister og de nye myndighetene skrittvis innført en blokade av enkelte regioner i oblastene Donetsk og Lugansk.

Ved å undertegne forordning Nr. 875/2014 iverksatte Petr Porosjenko 14. november 2014 Det nasjonale sikkerhets- og forsvarsrådets beslutning av 4. november 2014 ”Om nødvendige tiltak for å stabilisere den sosial-økonomiske situasjonen i Donetsk og Lugansk oblast”. Dette skapte grunnlaget for innledningen av en finansiell-økonomisk blokade av Donbass. Budsjettutbetalinger, inklusive pensjoner, banktjenester og persontogtrafikk ble innstilt på territoriet som folkerepublikkene Donetsk og Lugansk kontrollerte. For å få utbetalt pensjon måtte innbyggerne i enkelte regioner i oblastene Donetsk og Lugansk ta seg til territorier kontrollert av Kiev og registrere seg som utflyttere.

Den 25. januar 2017 ble vei- og jernbaneforbindelsen mellom territorier kontrollert av Kiev og enkelte regioner i oblastene Donetsk og Lugansk blokkert av grupper av ukrainske radikalere på strekningen mellom stasjonene Svetlanovo og Sjepilovo i Lugansk oblast. I etterkant av denne hendelsen ble også andre transportårer stengt.

Ukrainske myndigheter gjennomførte ingen tiltak for å nøytralisere ulovlige handlinger begått av radikalere. Tvert imot lot de seg lede av dem. Myndighetene sluttet seg til blokaden av Donbass og skjerpet den. Ved Ukrainas forsvars- og sikkerhetsråds beslutning av 15. mars 2017, som trådte i kraft ved Ukrainas presidents forordning av 16. mars 2017, ble enhver form for handel transportforbindelse med Donbass langs hele demarkasjonslinjen forbudt.

Som en følge av blokaden ble  opprettholdelsen av kritisk viktig infrastruktur i Donbass truet. For å unngå en humanitær katastrofe ble myndighetene i Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk tvunget til å overta styret av virksomheter underlagt ukrainsk juridiksjon som befant seg på deres territorium.

Forsøk fra Kiev-myndighetenes side på å forsvare blokaden som en ”motreaksjon” på ”ekspropriering av ukrainsk eiendom” er absolutt uholdbare. Det var tvert imot nettopp transportblokaden som tvang myndighetene i Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk til å påta seg ansvaret for virksomheter i regionen og skjebnen til menneskene som arbeider der (omtrent 100 000 personer), for derved å forhindre menneskeskapte katastrofer på grunn av innstillingen av produksjon som er basert på en kontinuerlig syklus. Samtidig beholdt de tidligere eierne den juridiske eiendomsretten.

I april 2017 erklærte sjefen for selskapet ”Ukrenergo” V. Kovaltsjuk at strømtilførselen til områder i Lugansk oblast som ikke befant seg under Kievs kontroll, ville bli innstilt som en følge av angivelige betalingsrestanser. Som et resultat ble Folkerepublikken Lugansk forsynt med strøm fra Russland og Folkerepublikken Donetsk.

Blokaden Kiev gjennomførte fratok i praksis innbyggerne i de ikke-kontrollerte oblastene elementære borgerlige, politiske, økonomiske og sosiale rettigheter, som blant annet er garantert i internasjonale konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, om sivile og politiske rettigheter fra 1966, samt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Ved ensidig å bryte forbindelsene til befolkningen i oblastene Donetsk og Lugansk gjorde Kiev de facto deres innbyggere til personer uten statsborgerskap.  De ble avskåret fra alt: sosiale støtteordninger, pensjoner, lønnsutbetalinger, det nasjonale banksystemet, kommunikasjoner, utdanning og helsevesen. Innbyggerne i regionen var i praksis dessuten fratatt stemmeretten – på territoriene ble det hverken opprettet valgkommisjoner eller valglokaler. For å kunne stemme ved presidentvalget i 2019 var det nødvenig å ta seg til territorier kontrollert av Kiev, utstyrt  med de fornødne dokumenter, før 25. mars, å melde om endret stemmested, for så 31. mars å møte frem for å stemme. Dermed ble det nødvendig å krysse demarkasjonslinjen (og dermed utsette seg for vanskeligheter ved passeringen av kontrollpostene) minimum 2 ganger, og iberegnet annen valgomgang 4 ganger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har rettet sin oppmerksomhet mot krenkelsene av rettighetene til innbyggerne i Sør-Øst-Ukraina. Blant annet har ”Human Rights Watch” i begynnelsen av juli 2019 oppfordret Ukrainas president V. A. Zelenskij til å innstille ”den diskriminerende politikken og praksisen” som gjør det vanskelig for innbyggerne i de av Kiev ikke-kontrollerte oblastene å motta pensjon, idet pensjonistene tvinges til stadig å krysse demarkasjonslinjen.

En fortsettelse av blokaden bryter med paragraf 8 i Minsk 2-avtalen fra 2015 som forutsetter en fullstendig gjenopprettelse av de økonomiske forbindelsene med Donbass, inklusive gjenopptakelse av sosiale utbetalinger.

Resultatet av den indre konflikten nasjonalistene utløste ble en særdeles vanskelig sosial situasjon i Sør-Øst-Ukraina. Dens ofre ble, ifølge FNs menneskerettighetsombud, mer enn 13 000 drepte, inntil 30 000 sårede og hundrevis av forsvunne. Ca. 3,5 millioner trenger snarlig humanitær hjelp.

I en rekke bebodde punkter langs demarkasjonslinjen er det fare for økologiske ulykker. Ernæringssituasjonen er fremdeles vanskelig.

Man kan således konstatere at det offisielle Kiev målrettet, og i strid med allment anerkjente normer i folkeretten, tråkker på de grunnleggende menneskerettighetene i forhold til innbyggerne i visse regioner i oblastene Donetsk og Lugansk. Samtidig forsøker Ukraina på alle måter å frigjøre seg fra internasjonale forpliktelser landet allerede har påtatt seg. Blant annet meddelte Kiev i juni 2015 FNs generalsekretær og Europarådets generalsekretær at man trakk seg fra oppfyllelsen av forpliktelsene (derogasjon) i forhold til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (med henvisning til artikkel 4) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (i henhold til artikkel 15).
Under dekke av den angivelige umuligheten av å garantere menneskelige rettigheter og friheter under ”anti-terroroperasjonen” i visse regioner i oblastene Donetsk og Lugansk har Ukraina skaffet seg frie hender til fortsatt krenkelse av rettighetene til innbyggerne i disse regionene, idet man har misbrukt retten til derogasjon, som må være i samsvar med den oppståtte krisesituasjonen og oppfylle kravet om proporsjonalitet – og ikke tjene som unnskyldning for myndighetenes maktmisbruk.
Enkelte av Kievs handlinger, i likhet med den langvarige tilsidesettingen av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, har blitt utsatt for kritikk fra Europarådets parlamentarikerforsamling i Resolusjon 2209 (2018) og Anbefaling 2125 (2018) (visse utsagn og vurderinger i de nevne dokumentene, herunder anklager om ”aggresjon fra Den Russiske Føderasjon mot Ukraina”, er vi ikke enig i).
I den forbindelse bemerker vi at en faktisk foreliggende derogasjon ikke er til hinder for å klage opptredenen til ukrainske myndigheter inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol, som vil måtte ta stilling til spørsmålet om lovligheten av deres fravikelse fra bestemmelsene i Konvensjonen i hvert enkelt tilfelle.