Ambassadens innlegg om Ukraina-krisen

Om utsiktene til en løsning av den ukrainske krisen

I forbindelse med at det har kommet frem informasjon om mulighet for at det blir holdt et møte i Oslo om den såkalte Zelenskyjs «fredsformel», ønsker vi å redegjøre for Russlands standpunkt til dette formatet og utsiktene til en politisk og diplomatisk løsning av den ukrainske krisen.

Til tross for narrativet som blir påtvunget av Vesten, er den akutte fasen i den ukrainske konflikten ikke en årsak til, men heller en direkte konsekvens av den langvarige ødeleggelsen av den europeiske sikkerhetsarkitekturen som oppstod etter Den andre verdenskrig. Denne prosessen skyldes at USA og det «kollektive Vesten», som er underordnet USA, er overbevist om sin egen eksepsjonalisme, utviser nykolonial tenkning og praksis, foraktelig avviser prinsippene om alle staters suveren likhet og sikkerhetens udelelighet, som er grunnleggende for internasjonale relasjoner.

Dette har ført til at NATO har posisjonert seg som den eneste legitime sikkerhetskilden i den euro-atlantiske regionen (og nå også i den asiatiske og stillehavsregionen) og EU som «en blomstrende hage omgitt av jungelen»  (som EUs utenrikssjef Josep Borrell kalte det). Videre har NATO utvidet seg østover, NATOs militære infrastruktur har kommet nærmere Russlands grenser, det har skjedd en grov innblanding i andre staters interne anliggender, krenkelse av deres interesser når det gjelder sikkerhet og økonomi, samt bruk av ensidige sanksjoner.

Russland har i mange år iherdig forsøkt å få til en forhandlingsløsning på problemene som har akkumulert seg i forholdet til Vesten ved å inngå avtaler om europeisk sikkerhet. Grunnakten for samarbeidet mellom Russland og NATO ble undertegnet i 1997. Det ble vedtatt erklæringer under OSSEs toppmøter i 1999 og 2010 som inneholdt viktige bestemmelser om lik og udelelig sikkerhet, staters forpliktelser til ikke å styrke sin sikkerhet på bekostning av andres, samt at ingen stat, gruppe av stater eller organisasjoner skulle få et dominerende ansvar for å opprettholde fred og stabilitet i OSSE-regionen. Dessverre har disse politiske prinsippene forblitt kun på papiret, og har ikke ansporet NATO til å avstå fra et ekspansjonistisk konfrontasjonskurs.

I 2009 presenterte Russland et utkast til Avtale om europeisk sikkerhet. I 2021 fremmet Russland et forslag til avtaler om gjensidige sikkerhetsgarantier med USA og NATO. Begge gangene fikk vi et arrogant avslag uten faktisk diskusjon av våre bekymringer.

Zelenskyjs «fredsformel» er ikke et veikart for en fredelig løsning, men et sett med uakseptable ultimate krav til Russland, som Kiev og dets vestlige kuratorer uredelig forsøker å påtvinge andre land som viser interesse for å komme frem til løsninger basert på gjensidig respekt og rettferdig interessebalanse mellom alle involverte parter, herunder Russland. Man trenger ikke å være ekspert på internasjonal politikk for å forstå at ethvert forhandlingsformat om den ukrainske krisen uten Russlands deltakelse er nytteløst.

Alle 10 punktene i «fredsformelen» er løsrevet fra virkeligheten.

I FNs enstemmig vedtatte Erklæringen om folkerettens prinsipper for vennskapelige forhold og samarbeid mellom stater i overensstemmelse med FN-pakten (1970) er det nedfelt at prinsippet om respekt for territoriell integritet skal anvendes overfor «statene som overholder prinsippet om like rettigheter og selvbestemmelse mellom folkene (...) og som følge av dette har en regjering som representerer hele befolkningen, uavhengig av rase, religion eller hudfarge, som er bosatt på statens territorium».  

Det ultranasjonalistiske russiskfiendlige regimet som etter å ha tatt makten i Kiev begynte å innskrenke rettighetene til russisktalende borgere i Ukraina, og som startet en krig mot dem som ikke aksepterte den grunnlovsstridige maktovertakelsen, har åpenbart aldri representert interessene til Krim, Donbass eller en stor del av befolkningen i resten av Ukraina. Som et svar på dette avholdt Krim og Donbass folkeavstemninger som var i full overensstemmelse med prinsippet om like rettigheter og selvbestemmelse, slik det fremgår av FN-paktens punkt 2, artikkel 1. De som oppfordrer til gjennomføring av Zelenskijs «fredsformel» og krever at Ukraina skal få tilbake grensene fra 1991, må stille seg følgende spørsmål: Hva kommer makthaverne i Kiev til å gjøre med innbyggerne i disse områdene, som de i årevis har kalt annenrangs mennesker, har truet og utryddet og nå har stemplet som kollaboratører?    

Minsk-avtalene, som ble inngått i februar 2015, ble godkjent av FNs Sikkerhetsråds spesialresolusjon 2202, og så for seg en gjenforening av Donbass med Ukraina forutsatt at området ble sikret spesialstatus og grunnleggende menneskerettigheter, herunder befolkningens rett til å snakke sitt morsmål. Avtalene var den siste reelle sjansen til å bevare Ukrainas territorielle integritet. I syv år har Russland satt inn alle mulige politiske og diplomatiske tiltak for å oppnå etterlevelse av avtalene i sin helhet.

Men i fjor erkjente alle de som hadde skrevet under på Minsk-avtalene utenom Vladimir Putin, det vil si de tidligere statslederne i Tyskland, Frankrike og Ukraina (Angela Merkel, Francois Hollande og Pjotr Porosjenko), offentlig at de aldri hadde hatt en intensjon om å oppfylle de inngåtte avtalene, men at de kun prøvde å vinne tid for å fylle Ukraina med våpen, forvandle landet til et «anti-Russland» og forberede det til en løsning av «Donbass-problemet» ved hjelp av makt.  På den måten hadde en fredelig løsning ingen sjanse fra begynnelsen av. De vestlige landene som saboterte Minsk-avtalene, har brutt FN-paktens artikkel 25 som pålegger alle organisasjonens medlemmer å «adlyde Sikkerhetsrådets beslutninger og gjennomføre dem». Det er de som er ansvarlige for Ukrainas  sammenbrudd.

Til tross for de vestlige landenes manglende evne til å overholde avtaler, som har vist seg ved mange anledninger, sier ikke Russland nei til forhandlinger. Dette har president Vladimir Putin sagt mange ganger, også ganske nylig. Vi har alltid vært åpne for bruk av politiske og diplomatiske metoder. Våren 2022 ble det faktisk parafert en avtale mellom Russland og Ukraina som ville ha satt en stopper for fiendtlighetene, men Kiev brøt i siste øyeblikk forhandlingene og nektet å signere den.

Så utstedte Ukrainas president et dekret som i lovs form forbød ham selv og andre representanter for Kiev-regimet å forhandle med den russiske ledelsen. Så det vil ikke være mulig å snakke om noen forhandlingsløsning av konflikten før forbudet mot forhandlinger er offisielt opphevd av Kiev og dets vestlige kuratorer. Ballen er helt på Vestens og dens medspilleres side. De som er interessert i å fremme fredens sak, bør i første rekke henvende seg til dem.

Russland setter stor pris på meklingen og den humanitære innsatsen til mange land, organisasjoner og engasjerte enkeltpersoner og deres ønske om å gi et konstruktivt bidrag til å oppnå en virkelig altomfattende, bærekraftig og rettferdig løsning av den ukrainske krisen, som vil adressere Russlands sikkerhetsbekymringer og de underliggende årsakene til den europeiske sikkerhetskrisen. Vi er klare til å diskutere alle seriøse forslag i den forbindelse.

«Fredsformelen» er selvfølgelig ikke ett av dem. Ingen av landene som er medskyldige i Vestens konfrontasjonskurs som førte til krisen, og ivrige tilhengere av den militære oppbygningen av Kiev-regimet for å fortsette blodsutgytelsene, kan gjøre krav på noen form for meklingsrolle. Vi tror at Vesten forstår dette veldig godt, men prøver å fremstille sin deltakelse i propagandaen for Zelenskyjs «formel» som ekte fredsinnsats.